Arbeiderklassen og arbeidskjøperklassen har ingenting felles.
Fred kan ikke råde så lenge nød og savn finnes blant
millioner av det arbeidende folk, og de få, som utgjør arbeidskjøperklassen,
har alle livets goder.
Mellom disse to klasser må det pågå en kamp til verdens
arbeidere organiserer seg som klasse, tar produksjonsutstyret i besittelse,
avskaffer lønnsarbeidet og lever i harmoni med jorden.
Sentraliseringen av industriens ledelse på færre og færre
hender setter fagforeningene ute av stand til å mestre arbeidskjøperklassens
stadig voksende makt.
Fagforeningene fostrer en tilstand, som tillater en gruppe arbeidere
å bli satt opp mot en annen gruppe arbeidere innen samme industri,
og bidrar følgelig til, at de beseirer hverandre i lønnskriget.
Fagforeningene hjelper dessuten atbeidskjøperklassen a spre troen
blant arbeidere; at arbeiderklassen har interesser felles med deres arbeidskjøpere.
Disse forhold kan bli endret og arbeiderklassens interesser opprettholdt
bare av en organisasjon formet på slik måte, så alle
dens medlemmer i hvilken som helst industri, eller om nødvendig,
i alle industrier, nedlegger arbeidet når som helst en streik, eller
lockout pågår i noen av dens deler. Slik blir en urett mot
en, en urett mot alle.